Sære nyheter: Stortingsmoro

I Dagsavisen.no 16. juni fant jeg en artikkel som het “Gjett hvem som snakker mest om sex på tinget'”. Den var basert på at nettstedet Holder de ord har laget en oversikt over hva politikerne har sagt på Stortinget, – med søkeinngang.

“( . . . ) Sagt i salen er en gullgruve for de av oss som liker å nørde i Stortingsreferater. Det er en utømmelig kilde av nyttig (og muligens litt mindre nyttig) informasjon om hvilke partier som mener hva.”

En ugjengjeldt kjærlighet på Tinget?

“Man kan også selvsagt lære mye om de personlige forholdene på Stortinget ved å lese dataene riktig. Kjærlighet og hat er jo ofte to sider av samme mynt.

Hadia Tajik, for eksempel. Det er vel ikke akkurat noen overraskelse at det partiet som snakker mest om henne i Stortinget er Fremskrittspartiet.

Og Per Sandberg, han blir selvsagt mest omtalt av Arbeiderpartiet. Helt konkret er det Oslo-representanten Truls Wickholm som er mest glad i å snakke om Sandberg, aner vi en ørliten bromance over partigrensene? I tilfelle er den neppe gjengjeldt, for Wickholm blir oftest omtalt av den avgåtte Frp-kvinne Mette Hanekamhaug. Som igjen oftest blir referert til av SV.”

En-slask_NYheader_litenmDAGSEn slask på Tinget

Aslak Borgersrud blogget tre måneder i 2014 fra Stortinget på vegne av Dagsavisen. Dette under navnet En slask på Tinget. Se en oversikt over hans artikler publisert i avisen på Dagsavisen.no .

Borgersrud har også et uttalt ønske om at journalister skal bruke mer humor i tekstene sine. Som han sa da han ble spurt om hva han lærte fra Slaske-perioden: “Og så var jeg veldig fri til å gjøre hva jeg ville, så jeg lærte å tulle mye. Det er også noe norske journalister bør bli flinkere til. Journalistikken er i bunn og grunn et humorprosjekt. Journalistene bør bli morsommere.” Agreed.

Slik kan alfabetet se ut for en med dysleksi

Har du noen gang lurt på hvordan alfabetet ser ut for en med dysleksi? Daniel Britton har laget en font, Dyslexic Typeface, som illustrerer hvor vanskelig det er for dyslektikere å lese. Nedenfor kan du se resultatet, og i tillegg en tekst skrevet med fonten. Når jeg prøver å lese den, forstår jeg hvor frustrerende det må være å leve med dysleksi til daglig!

before-after-dyslexic-type__880

bef-Dyslexia-poster-text-black__880

 

Britton jobber også med å lage en såkalt Dyslexia Educational Pack med informasjon om diagnosen, som han ønsker å sende ut til skoler (i første omgang USA og England).

Les mer og se flere bilder på BoredPanda.com .

Death Cab For Cutie – Konsert 13. Juni

Travelhet, distraksjon og mest av alt generell latskap har ført til at jeg ikke ble ferdig med denne lille anmeldelsen før nå. Lørdag den 13. var jeg altså på Death Cab konsert på Sentrum Scene. Det var naturligvis utsolgt og konserten var kjempebra! Her følger noen observasjoner fra opplevelsen, i punktform, igjen grunnet tidligere nevnte latskap.

  • Et glass hvitvin hver på meg og venninna var digg mens vi ventet på oppvarmingsbandet, som var We Were Promised Jetpacks. Hadde aldri hørt om dem tidligere, men de var gode og stilen deres minnet om hovedbandet! ^_^
  • Kort beskrevede reaksjoner på klassikerne: Wuuu, What Sarah Said! Wuuuhuu, I’ll Follow You Into The Dark! Wuuuh, Soul Meets Body!
  • Jeg sang med på Crooked Teeth som kom ganske tidlig, og selvsagt med resten av publikummet på I’ll Follow You Into The Dark. Utrolig bra stemning når folk synger med. Og det var jo litt koselig når Ben Gibbard glemte hvilket vers han var på i halvannet sekund. ^__^
  • Lokalet ble ganske varmt etter hvert, men gratis vann og ståplass langt bak hjalp for min del.
  • Alt i alt, flott opplevelse!

 

 

PS. Gleder meg sykt til Katzenjammer i desember! De spiller i Oslo Spektrum denne gangen. Om du ikke har sett dem live anbefaler jeg det på det sterkeste. Seriøst et av tidenes beste live-band! ^___^

 

Bok: Autolife: noveller

Av: Nils Gullak Horvei, 2003. Tiden Norsk Forlag. 115 s.

cc0dc0c9c715a798e66aa3b54c26ee070415c55d4c95c199693fc838 Fra Blod og jern: “Tenk at du befinner deg ti kilometer over en by med cirka en eller to millioner innbyggere, og at du retter et varmefølsomt kamera mot den. Da vil du se bilenes bevegelser med sine spesielle fargesjatteringer danne mønstre som vil endre seg gjennom døgnet. Mønstrene og endringene i fargene vil gjenta seg dag etter dag med visse sykliske avvik. Det du ser vil framstå som en organisme. Kanskje det framstår som vakkert på linje med frostrosene i et vindu, eller mønsteret i et blad. Det vil være naturlig å sammenlikne det du ser med noe annet som er kjent for deg. Kanskje du vil si at det du ser likner et hjerte. Hovedfartsårene likner på arterier, eller store vener. Ringveisystemene likner kransarterier. Du ser puls og rytme. ( . . . )” (s. 10)

Horvei har skrevet 11 korte noveller som finner sted på veien, og om bilene som rom for menneskelivet, enten man kjører bare for å komme bort eller har en klar destinasjon.

Denne samlingen er verdt et blikk bare for den første novellen. Den er bare fire sider, men den lykkes i å dra meg inn. Innledningen er hypnotiserende, og beskrivelsen av trafikk og mennesker og etter hvert en hovedkarakter – “du” – ser jeg levende for meg. “Blod og jern” handler om frihetsfølelsen en bil kan gi, og at mange til tross for denne friheten sitter fast i handlingsmønstre og overfladiske drømmer. I novellen møter vi en mann skrevet i du-person, som kjører sin rustskjemmede Polo til kjøpesenteret for å kjøpe en TV. Mannen ender opp med å overskride sitt budsjett og kjøpe en gedigen TV som ikke har plass i bilen. Historien gir en følelse av mekanisk midlertidighet og en lengsel etter individualitet i et samfunn som ikke gir rom for individet.

Du er fri i bilen din akkurat nå. Det er et akseptabelt bilde. Du vrir om tenningen og hører at bilen hoster svakt. Du kjenner den ut og inn, kan alle nykkene, du har lært deg utallige knep. Det er noe med din egen spesielle og unike erfaring med bilen, for eksempel måten du vrir om startnøkkelen på, som pleier å gjøre utslaget.

Denne bilen har eksplosjonsmotor. Men den eksploderer på en kontrollert måte. Lyden dempes av lydpotta i eksosanlegget. Det er til å leve med. Flere tusen graders varm gass i sylinderen har eksplodert og eksplodert, på en kontrollert måte. Om og om igjen. (s.12)

824026_1739f79d
Rush hour traffic. By: CDSnapper. CCL.

Motorproblemer og rustne fortellinger

Ensetnings-beskrivelsene fra forlaget er som følger: “Vi møter blant annet mannen som hører en klirring i den nye Mercedesen og kjenner en uro som ikke slipper taket. Trekløveret som kjører til Amsterdam for å se van Goghs solsikker, paret som snør inne og krangler om forholdet, James Bond som følger i Albert Camus’ bilspor, og ekteparet som kjører en tur til havna etter å ha sett Titanic sammen.”

Read More »

Let’s Meditate Oslo – Juni 2015

Lets-Meditate-OSLO-for-WEB-Page-602x800Torsdag 11 juni var jeg på meditasjon på Unity senter. Arrangementet var gratis, noe som – om vi er helt ærlige – gjorde at jeg heller ikke hadde noe valg. Blikket mitt blir dratt til ordet som fluer til møkk, som møll til flamme, eller i et litt hyggeligere bilde, som småbarn til godis. (Eller, vent litt . . .).

Men det er uansett en digresjon. Poenget mitt er altså at gratis greier er kronen på verket av å ha alt mulig rart i nærheten. Oslo, I love you.

“Let’s Meditate Oslo!”

Jeg var på Oslo Vegetarfestival i mai og oppdaget en plakat for Let’s Meditate Oslo, som er et kjempeflott initiativ fra Sri Chinmoy Centre. De holder gratis meditasjonskurs i over 30 land.

“Let´s meditate is the joy and inspiration created in collective meditation. ( . . . ) For those new to meditation it offers a simple and practical introduction. For the more experienced, it is an opportunity for an energizing group experience of peace and inspiration with life music, guided visualization and mantras.”

Read More »

4 morsomme utdrag fra “Ler av marerittet mitt”

leravmarerittetmittI 2014 ble Shane Burcaws biografi om sitt liv med spinal muskelatrofi publisert på norsk. Her er noen gode utdrag.

1

(Om Halloween som 10-åring) “( . . . ) Først måtte jeg finne ut hva jeg ville bli når jeg ble stor, og hvordan jeg skulle flette inn denne ideen i et kostyme som også omfattet rullestolen min. Kostymer som inkluderer en rullestol, er mye vanskeligere å lage enn man skulle tro. Folk foreslår alltid at jeg skal kle meg ut som en bil eller en tanks, men det har jeg prøvd, og boksen sklir alltid ut av stilling og faller oppå joysticken, slik at rullestolen klikker i vinkel og krasjer i full hastighet inn i grupper med små barn. ( . . . ) Men det året vi skulle delta i Halloween-paraden bestemte jeg meg til slutt for at jeg ville være gressklipper (en person som klipper gress, ikke den fysiske gjenstanden) når jeg ble stor. Praktisk, jeg vet det. ( . . . ) Det var en bøtte med godteri i vognen bak meg, og jeg ba pappa om å kaste håndfuller til folk i stedet for enkeltbiter, for når jeg hadde sett på paraden de siste årene, hadde jeg hatet alle køddene som bare kastet ut én og én bit med Tootsie Roll.” (s. 56-60)

Read More »

Bok: Ler av marerittet mitt

Av: Shane Burcaw, 2014. Pantagruel forlag. 234 s.

tumblr_static_83c5m3vcmcso4k8cwso0008o0Den amerikanske bloggeren Shane Burcaw forteller historier fra sitt liv med SMA (spinal muskelatrofi), en sykdom som gjør at musklene hans svekkes over tid. Han tar for seg et seriøst tema, men lykkes jevnt over med å balansere alvoret med humor. Burcaw er kjent fra sin Tumblr-blogg Laughing at my nightmare, og han har også startet en frivillig organisasjon med samme navn.

Burcaw fikk diagnosen da han var 2 år gammel. En observant førskolelærer la merke til at han bare satt i ro og lekte på ett sted – med påfølgende barnelege- og nevrologhenvisning. Da han fikk diagnosen, ble foreldrene naturligvis triste. Men de aksepterte den, og bestemte seg for at Shane skulle få en normal oppvekst.

“Som baby var jeg ikke så annerledes enn en hvilken som helst annen baby. Bortsett fra at jeg ikke var i stand til å krabbe, var jeg ikke begrenset på noen annen måte. Mamma sier at det var nesten fint aldri å måtte bekymre seg for hvor jeg var, fordi jeg alltid var akkurat der hun hadde satt meg.” (s. 21)

Read More »