Bok: Autolife: noveller

Av: Nils Gullak Horvei, 2003. Tiden Norsk Forlag. 115 s.

cc0dc0c9c715a798e66aa3b54c26ee070415c55d4c95c199693fc838 Fra Blod og jern: “Tenk at du befinner deg ti kilometer over en by med cirka en eller to millioner innbyggere, og at du retter et varmefølsomt kamera mot den. Da vil du se bilenes bevegelser med sine spesielle fargesjatteringer danne mønstre som vil endre seg gjennom døgnet. Mønstrene og endringene i fargene vil gjenta seg dag etter dag med visse sykliske avvik. Det du ser vil framstå som en organisme. Kanskje det framstår som vakkert på linje med frostrosene i et vindu, eller mønsteret i et blad. Det vil være naturlig å sammenlikne det du ser med noe annet som er kjent for deg. Kanskje du vil si at det du ser likner et hjerte. Hovedfartsårene likner på arterier, eller store vener. Ringveisystemene likner kransarterier. Du ser puls og rytme. ( . . . )” (s. 10)

Horvei har skrevet 11 korte noveller som finner sted på veien, og om bilene som rom for menneskelivet, enten man kjører bare for å komme bort eller har en klar destinasjon.

Denne samlingen er verdt et blikk bare for den første novellen. Den er bare fire sider, men den lykkes i å dra meg inn. Innledningen er hypnotiserende, og beskrivelsen av trafikk og mennesker og etter hvert en hovedkarakter – “du” – ser jeg levende for meg. “Blod og jern” handler om frihetsfølelsen en bil kan gi, og at mange til tross for denne friheten sitter fast i handlingsmønstre og overfladiske drømmer. I novellen møter vi en mann skrevet i du-person, som kjører sin rustskjemmede Polo til kjøpesenteret for å kjøpe en TV. Mannen ender opp med å overskride sitt budsjett og kjøpe en gedigen TV som ikke har plass i bilen. Historien gir en følelse av mekanisk midlertidighet og en lengsel etter individualitet i et samfunn som ikke gir rom for individet.

Du er fri i bilen din akkurat nå. Det er et akseptabelt bilde. Du vrir om tenningen og hører at bilen hoster svakt. Du kjenner den ut og inn, kan alle nykkene, du har lært deg utallige knep. Det er noe med din egen spesielle og unike erfaring med bilen, for eksempel måten du vrir om startnøkkelen på, som pleier å gjøre utslaget.

Denne bilen har eksplosjonsmotor. Men den eksploderer på en kontrollert måte. Lyden dempes av lydpotta i eksosanlegget. Det er til å leve med. Flere tusen graders varm gass i sylinderen har eksplodert og eksplodert, på en kontrollert måte. Om og om igjen. (s.12)

824026_1739f79d
Rush hour traffic. By: CDSnapper. CCL.

Motorproblemer og rustne fortellinger

Ensetnings-beskrivelsene fra forlaget er som følger: “Vi møter blant annet mannen som hører en klirring i den nye Mercedesen og kjenner en uro som ikke slipper taket. Trekløveret som kjører til Amsterdam for å se van Goghs solsikker, paret som snør inne og krangler om forholdet, James Bond som følger i Albert Camus’ bilspor, og ekteparet som kjører en tur til havna etter å ha sett Titanic sammen.”

Jeg følte meg litt lurt av tittelen og omslagsbeskrivelsen. “For noen er bilen en del av tilværelsen på linje med skoene vi går i og PC-skjermen vi stirrer inn i. For andre er bilen det som gir identitet eller rett og slett det som gir livet innhold.” Det høres ut som bilen og bilkjøringen er en sentral del av alle fortellingene, noe som langt fra er tilfelle. I flere av dem er bilen i bakgrunnen, enkelt og greit som et transportmiddel. Selv om vi får ta del i karakterenes liv i dem, idet handlingen plasserer dem bak rattet, er ordet ‘autolife’ en overdrivelse.

Flere tomme sider mellom hver av de 11 novellene gjør at boka er (enda) kortere enn den ser ut som. I tillegg gjorde de fleste historiene ikke noe særlig for meg – de synes for korte og for upersonlige og evner ikke å engasjere meg. Anmelder Pål Gerhard Olsen beskrev det godt:

“Noen ganger fungerer stramheten, det underfortalte mot sin hensikt, ikke som en vitamininnsprøytning for leserens forestillingsevne, men som et stengsel, fordi personene og handlingsrommet rundt dem aldri blir annet enn skisser, en slags skriftlig skyggefektning det er vanskelig å investere stort i. Novellenes utsagnsstyrke svekkes av et rammeverk som virker unødig fundamentalistisk anrettet, slik at blinkskuddene blir færre enn de burde være, de mange gode anslagene tatt i betraktning.”Bergens Tidende

 

Summa summarum

Selv om helhetsinntrykket er ganske sjabert, er jeg glad for at jeg oppdaget boka. Innledningen sitert ovenfor er etter min mening absolutt gull. Og jeg betalte tross alt bare 5 kroner for den. Bruktboksalg. ❤

 

PS: Her har du en bilvits:

“- Jeg har fått autosjåfør på bilen min. – Heter det ikke autopilot? – Nei jeg har høydeskrekk.” Høhø. ^^

 

Kjøpt brukt på biblioteket (utgått eksemplar). PPS. Dagbladet-anmeldelsen av boka var svært entusiastisk. 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s