Bok: Joker – humor er tull!

Ragnar Joker Pedersens vitser, gåter, viser, amøber, oppfinnelser, KOnK, surrealistiske kåserier, revyer og andre latterlige påfunn.

Av: Joker et.al., 2009. Melhus Communication. 237 s.

jokerbok

Fra forlaget: “Ragnar Joker Pedersen var en banebrytende norsk humorist med sin muntre, overraskende og absurde, men aldri vulgære eller usmakelige humor. Med sitt legendariske magasin KOnK etablerte han fra slutten av 60-tallet en helt ny humor-arena i Norge. Mange av dagens norske humorister, som Harald Eia, Knut Nærum og Morten M, forteller i boken hvordan de er inspirert av Joker. Vitsetegningene er av internasjonalt format. I tyve år var han toneangivende i Fredrikstads revyliv og skapte bl.a. figurer som Raymon og Sørensen.”

Bokas oppbygning

Boka er delt opp i kapitler om ulike formater Joker har formidlet humor gjennom. Eksempler er vitsetegninger, humormagasinet KOnK, revyer, viser, gåtetegninger og oppfinnelser.

Lesemåter

Vitsetegningene minner om Bizarro og Larsons gale verden. Det er mye forskjellig i boka, og selv om en del av stoffet er ganske gammelt, tror jeg de fleste vil finne noe de liker her. Selv så jeg mest på tegningene og kortere skriblerier, men det er også mer intrikate og lengre tekster i boka.

Ettersom flere kjente humorister har sverget til Joker og blitt inspirert av mannen, er det artig å se hva de skriver om sitt forhold til ham i hvert sitt kapittel.

Det kan jo også være interessant å ta på historiebrillene og se hva folk lo av på 60-tallet (jfr faksimile av KOnK). En mildere humor den gangen, kan man trygt si.

Gåter (svar nederst)

image
Gåte Nr 1.
image
Gåte Nr. 2

Humorens kjennetegn

Jokers humor har ofte en overraskende setningsslutt, bokstavelig tolkning eller vri på norske ord og uttrykk, selvmotsigende uttalelser uttalt som om de skulle være velfungerende og logiske. Eks: “Det har vært så mye krangel og tullball om hvilken vei høna sparker at nå vil vi få avgjort dette en gang for alle (se pilen).”

image
“Denne veien sparker høna!” Faksimile fra bladet KOnK.
image
KOnK arrangerte, som eneste norske blad, allsang for leserne. “Begynn her, øverst, 10 minutter fra NÅ.”

Harald Eia skriver om sitt inntrykk av Joker:

“Mitt første møte med Joker var da jeg som 12-13-åring leste min søsters “Det Nye”, og fant hans vitser – som var det eneste jeg likte i bladet. Vitsene var gjemt litt her og der, og jeg gjennomsøkte bladet grundig hver uke for å finne dem. Som tenåring opplevde jeg her noe helt annet enn humoren jeg kjente fra før. Jokers surrealistiske, absurde, litt søte nonsenshumor, var en besynderlig opplevelse og mitt første møte med smart humor.”  S. 115.

image
“Fyrtårn for ubåter.”

Read More »

Bok: Hyperbole and a Half av Allie Brosh

image

Hyperbole and a Half er en svært underholdende sjangerblanding av tekst og enkle tegninger. Allie Brosh forteller historier fra sitt liv, om identitet, depresjon og ikke minst om det å ha to ustyrlige hunder i hus.

Den første boken til Allie Brosh, forfatteren og tegneren bak bloggen Hyperbole and a half. Bloggen er enormt populær og har millioner av fans.

Boken inneholder historier fra bloggen, slik som The God of Cake og This Is Why I’ll Never Be An Adult, men det meste av innholdet er kun publisert i bokform.

image

Brosh om egen skrivemetode

I would describe it as stand-up comedy in book form. I feel like my writing style is sort of the result of me subconsciously trying to replicate the feel of stand-up comedy.” 

image
Fra historien The God of Cake.

Fra Identity Part One

I like to believe that I would behave heroically in a disaster situation. I like to think this because it makes me feel good about myself. Conveniently, it is very unlikely that I will ever actually have to do anything to prove it. As long as I never encounter a disaster situation, I can keep believing I’m a hero indefinitively.”

Read More »

Bok: Buddha på loftet

Av: Julie Otsuka, 2014. Oktober forlag. 126 s. Innbundetbuddha

Fra forlaget: En gruppe unge japanske kvinner er på vei over Stillehavet. I Amerika-koffertene har de pakket det de trenger for det nye livet: en hvit silkekimono til bryllupsnatta, fargerike bomullskimonoer til hverdagsbruk, kalligrafipensler, tynne ark med rispapir, små messingbuddhaer, elfenbensfigurer av reveguden. Stuet sammen nede på tredje klasse sammenligner de bilder av mennene de har brevvekslet med og nå skal møte. Men på kaia i San Francisco ser de ikke den staute unge mannen som var på fotografiet. Mannen de skal gifte seg med er en fremmed, og det nye livet har ingenting med drømmene å gjøre.

Buddha på loftet er en vakker og poetisk kollektivroman, med en original vri; den følger en rekke ulike karakterer – de japanske postordrebrudene – med felles bakgrunn, og gir et omfattende bilde av deres skjebner i USA. Hele boka er sydd sammen med en kraftig vi-stemme og små innblikksbroderier av enkeltmenneskers liv og tanker. Otsuka skriver kortfattet og presist. Hun lar skjønnheten skinne gjennom med enkle, korte setninger. Av og til skyter hun inn tanker og sitater fra enkeltkvinner, noe som gjør det lettere for leseren å sympatisere med dem. Som anmelderen Elizabeth Day skriver:

“Instead of a single, named protagonist, Otsuka writes in the first personal plural through a series of thematic chapters. Such a device shouldn’t work but does. Although there are no dominant characters, Otsuka’s brilliance is that she is able to make us care about the crowd precisely because we can glimpse individual stories through the delicate layering of collective experience.” – The Guardian – review

800px-Women's_Activities_of_the_Tokugawa_Era-_Creating_Bonkei_Tray_Landscapes_LACMA_AC1998.235.1.1-.3
Illustrasjonsbilde. Wikimedia Commons.

“På båten var vi flest jomfruer. Vi hadde langt, svart hår og brede plattføtter og var ikke særlig høye. Noen av oss hadde ikke spist annet enn risvelling som barn og hadde krumme bein, og noen av oss var bare fjorten og fremdeles barn selv. Noen av oss var fra byen og gikk i smarte byantrekk, men mange flere av oss var fra landet og gikk med den samme gamle kimonoen her som vi hadde gått med i årevis – falmet, arvet etter en søster, lappet og farget om igjen flere ganger.” (s. 9) “De fleste av oss var begavede og sikre på at vi ville bli gode hustruer. Vi kunne lage mat og sy. Vi kunne servere te og arrangerer blomster og sitte i ro på de brede, flate føttene våre i mange timer uten å si noe som helst av betydning. En pike må gå i ett med rommet, hun må kunne være til stede uten at nærværet hennes merkes. Vi visste hvordan man skulle te seg i begravelser, hvordan man skrev korte, melankolske dikt på nøyaktig sytten stavelser om høsten som kom og gikk.” (s. 11-12)

Japanese_Immigrants_in_tea_Plantation_01
Japanske arbeidere, her på en brasiliansk teplantasje. Rundt 1930. Wikimedia Commons.

Boken består av åtte tematiske deler. I de første delene følger handlingen deres møte med det nye landet, tøffe kår og hverdagsrasisme. Hvert av avsnittene utover i boka tar for seg ulike skjebner; noen av kvinnene blir tjenere hos rikfolk, noen driver gård eller butikk med sin mann, noen reiser fra sted til sted og jobber på markene, noen ender som prostituerte. Ett avsnitt er viet J-town:

“(. . .) Vi gikk til Yoshinagas tannklinikk når vi hadde tannverk, og fikk vi vondt i ryggen eller kneet, oppsøkte vi doktor Hayano, akupunktøren, han kunne dessuten shiatsu-massasje også. Trengte vi råd for sjelen – ‘bør jeg dra fra ham eller skal jeg bli?’ – gikk vi til fru Murata, spåkona som bodde over pantelåneren Asakawa i det blå huset på Second Street, og vi satt sammen med henne på kjøkkenet med hodet bøyd og hendene på knærne mens vi ventet på at hun skulle motta meldinger fra gudene. ‘Forlater du ham nå, får du ingen andre.’ Og alt dette fant sted innenfor et område på fire kvartaler som var mer japansk enn landsbyen vi hadde reist fra i Japan. ‘Lukker jeg øynene, trenger jeg ikke engang huske at jeg bor i et fremmed land.’ ” (s. 54)

 

1024px-JapaneseAmericanGrocer1942
A Japanese American unfurled this banner the day after the Pearl Harbor attack. This Dorothea Lange photograph was taken in March 1942, just prior to the man’s internment. Wikimedia Commons.

 

Posted_Japanese_American_Exclusion_Order
Japanese American internment notice — 1 April 1942. First and Front Streets, San Francisco, California. Wikimedia Commons.

I de påfølgende delene fortelles det om immigrantenes barn, og deres oppvekst i det amerikanske samfunnet. Videre forteller ‘Forrædere’ og ‘Siste dagen’ om krigsrelaterte hendelser. Folk hører rykter om andre japanere som forsvinner, om en liste over de som skal arresteres. Og snart henges det opp varsler om at alle japanere skal evakueres.

“Ryktene begynte på krigens andre dag. Det ble snakket om en liste. Om noen som ble hentet midt på natta. Om en bankfunksjonær som gikk på jobb og aldri kom hjem igjen. Om en barber som forsvant i lunsjpausen. Et par fiskere som ble borte. ( . . . ) Hva visste vi egentlig om denne listen? Listen var blitt skrevet ut i all hast, samme morgen som angrepet. Listen var skrevet ut for mer enn et år siden. Listen hadde eksistert i nesten ti år. Listen var inndelt i tre kategorier: ‘kjent som farlig’ (Kategori A), ‘potensielt farlig’ (Kategori B) og ’tilbøyeligheter til aksesympati’ (Kategori C). Det var nesten umulig å havne på listen. Det var uhyre enkelt å havne på listen. Bare folk av vår rase havnet på listen. Det var tyskere og italienere på listen, men de sto nederst. Listen var skrevet i vannfast, rødt blekk. Listen var maskinskrevet på kartotekkort. Listen eksisterte ikke. Listen eksisterte, men bare i hodet på direktøren for militær etterretning, og han var kjent for sin fotografiske hukommelse. Listen var rent oppspinn. Listen omfattet mer enn fem hundre navn. Listen omfattet mer enn fem tusen navn. Listen var endeløs. Hver gang det ble foretatt en arrestasjon, ble et nytt navn krysset av på listen. Hver gang et navn var krysset av på listen, ble et nytt navn lagt til. Nye navn ble lagt til på listen hver dag. Hver uke. Hver time.” (s. 79, 81)

Dersom du vil lese en annerledes historisk roman, vil jeg absolutt anbefale denne boka. Jeg vurderer faktisk å kjøpe den til full pris. Et bedre kompliment kommer jeg ikke på. Lounge og les.

Lånt på Deichmanske bibliotek. Les mer om boka og anmeldelsesutdrag på Oktober.no.

Bok: The Rabbits

Av: John Marsden & Shaun Tan, 1998. Lothian’s Children’s Books. 48 s.

image

“The rabbits came many grandparents ago. At first we didn’t know what to think. They looked a bit like us. There weren’t many of them. Some were friendly. But our old people warned us: BE CAREFUL. They won’t understand the right ways. They only know their own country. More rabbits came . . . “

 rabbits1

Shaun Tan!

Da jeg fikk øye på denne i leveringshylla på biblioteket, visste jeg umiddelbart at det var Shaun Tan. Han er kjent for sine vakre, surrealistiske illustrasjoner og ofte underliggende samfunnskritikk. I denne boken er kritikken spesielt tydelig, og assosiasjonene til undertrykkelsen av urfolket aboriginerne i Australia er aldri langt unna. Ørkenlandskapet og kaniner som overtar og ødelegger naturen er dessuten kjennetegn på landets historie.

Fortellingen kan også leses som en allegori til de fleste koloniseringer av land og den uttømmingen av naturressurser som i dag skjer verden over.

Fortelling i bilder

John Marsden har formulert en enkel historie, og Tans illustrasjoner bringer den opp til nye høyder. Noen av dem er basert på oljemaling, andre på akryl. Måten teksten er plassert på er tidvis lekent og effektfullt, – spesielt sterkt er det når ordene “and. stole. our. children.” plasseres på hvert sitt kontraktspapir holdt av kaniner i dress.

image
Sorte, forurensende fly drar små billabongbarn bort. Foreldrene deres løper etter dem på bakken i bakgrunnen. Fremtredende i bildet er kaniner i sorte dresser med flosshatter og lommeur, de holder fram kontrakter med logo og signatur. Røde øyne bak mørke briller understreker kynismen.

Detaljer i bildene

Tans malerier og tegninger er som vanlig rikt detaljert. Noen av mine favoritter er:

  • Flagget er rødt og med hvite piler ut fra midten, et godt symbol på utvidelsen av kolonimakten.
  • Flaggpilsymbolet finnes også igjen i landbruksbildet, hvor maskinene som sluker avlingene har startet fra samme punkt og kjørt utover i hver sin retning.
  • “Might is right” er inngravert på en diger statue.
  • Bygningenes bestanddeler er puslespillbiter.
  • Kjennetegn på overklassen eller ‘de siviliserte’ er uniformer, ofte dress eller krigsuniform. Maleriet hvor de har malt opp de ferdige bygningene minner også om dette.

Lesemåter

  • Selv om den kan leses av/med små barn, er ikke dette en barnebok. Anbefales heller til litt eldre barn og til alle unge og voksne, ettersom den tidvis er svært mørk.
  • Grunnet den svært simple billedteksten, kan boka strengt tatt leses bare ved å se på bildene.
  • Billedbøker som dette kan leses igjen og igjen, så bla gjerne gjennom noen ganger til – du vil garantert se flere finurlige detaljer ved tegningene.

 

rabbits3

 

rabbits4

 

 Bilder hentet på Shauntan.net .

 Lånt på Deichmanske bibliotek.

Bok: Norsk attraksjon – guiden til det du ikkje finn i guideboka

Av: Linda Eide & Kristin Helgeland Hauge. NRK, 2009.

norskattr.Fra forordet: “Dei siste tre åra har Kristin Helgeland Hauge og eg reist rundt for å finna dei mest attraktive og oppsiktsvekkjande spora av menneskeleg aktivitet i vårt eige land. Ho med proft kamera, eg med raud grilldress, begge med konstant bakoversveis. Me er rett og slett blitt rysta av ei ektefølt gladkjensle for alle desse sprøe, skrudde og uventa gjenstandane og fenomena, som me har gitt den eksklusive merkelappen Norsk attraksjon.”

Eide viser i denne boken at Norge har mer å skilte med enn fjorder og ostehøvler. Og sistnevnte gjør hun óg, bokstavelig talt, idet hun entusiastisk planter Norsk attraksjonsskiltet på nykåret historisk grunn. Ikke alle turistmålene er like åpenbare, men ved hjelp av bakgrunnsutredning fremheves severdighetenes sanne potensiale. Som Eide skriver: “Det er mykje der ute som ikkje er vakkert ved fyrste blikk, men som blir det i kraft av ei god forteljing.”

Boken er basert på TV-serien med samme navn. Serien ble  svært populær, og gikk i tre sesonger på NRK i 2007, 2009 og 2012. I kjølvannet av andre sesong ga de frelste formidlerne ut bok, hvor et utvalg av showets historier fikk et mer varig liv mellom to permer.

Attraksjonene har et spekter fra å være størrelsesbasert (Nesbyens varmerekord, Norges korteste ferjetur, Nord-Europas største plastnisse) til pussige historier med rot i fortida (Sjit helvedes kåken, Dama på grisen, Gullfiskvatnet). Hver og en av dem er beskrevet med godt humør, slik de også ble formidlet av hyggelige eksperter fra deres lokalmiljø.

norsk-attr-bilder

Mangfoldige kapitler – og lesemåter

Boken er delt opp i 24 kapitler, og hvert av disse tar for seg én attraksjon. Dette gir deg en ypperlig valgfrihet i ditt travle liv til å kose deg med bare én eller alle historiene, å nærlese morsomhetene på nynorsk (et underverk i seg selv) eller bare se på bildene av en madame i rød grilldress som poserer med gult skilt og gummiansikt.

Boken er en fryd å lese for alle som er glade i lek med ord og uttrykk, og beskrivelser av oversette monumenter med en humoristisk vri.

Eide treffer blink når hun skriver om de alternative turistmålene kontra de offisielle:

“Desse objekta og gjenstandane og historiene som er dei fyrste me fortel om når me kjem heim att, men som ikkje er ein del av det offisielle attraksjonskartet, som ikkje er på kulturminnetoppen. Kanskje er dei for ville eller for samtidige i vår historie til at me gir dei den plassen dei fortener? Fortida er bytt ut med notida, og forfedrane med oss sjølve. Og det blir kanskje for nært? Er det difor me ikkje torer å legga vår elsk på dei og kalla dei kulturminne, i redsel for å bli oppfatta som useriøse? Ingen kan latterleggjera oss for folkemuseet, den gamle buplassen eller den fine fjorden. Det er bankers. Det er trygt og godt og solid og ahhh, orsak gjespen.” (s. 171)

Min mening

Meget artig og leseverdig bok, det er bare å kjøpe/låne/stjele den så fort du får muligheten! Dersom du ikke er i humør til fordypning i bokas svart/hvite tekstverden, ligger hele serien ute på NRK.no .

 

Les også: 4 favoritter fra Norsk attraksjon

 

Lånt på Deichmanske bibliotek.

Bok: Flere Gullkorn fra Pasientjournalen

Av: Morten P. Oksvold, 2010. Gyldendal Norsk Forlag. 136 s.

Flere-gullkorn-fra-pasientjournalen_productimageFra omslaget: “Nye autentiske sitater fra sykehusmiljøet! I tillegg til latterfrembringende sitater fra pasientjournalen har Morten P. Oksvold også samlet fornøyelige uttalelser fra usikre legestudenter og burleske professorer, i tillegg til betraktninger fra de stakkars pasientene.”

Med gjennomsnittlig to sitater per side, inneholder boken i underkant av 250 sirlige sitater fra legemiljøet man kan godte seg over.  Utgivelsen er oppfølgeren til boken “Gullkorn fra pasientjournalen”, som kom i 2008.

Noe av humoren er basert på gal setningsoppbygging og feilstavelser, andre igjen på besynderlig valg av nedskrevne opplysninger fra pasienter og deres historie. Og selvsagt også unormale og ubekvemme situasjoner som legen til slutt må opplyses om.

Sitater fra boka

Mann 43 år og bonde, stanget av elgokse på fisketur.

Det er vanskelig å undersøke abdomen (magen), da pasienten ikke klarer å slutte å le.

Wilhelmsen opererer og ikke Berg, som sitter fast på t-banen.

Jeg fortsetter å forsikre henne om at hukommelsen vil bli bedre, men i dag glemte hun igjen å betale regningen.

Mann 29 år med utpreget ekkolali. Pasienten gjentar det meste av det jeg sier, og det på perfekt sørtrøndersk selv om han egentlig er fra Bergen.

Read More »

Bok: Vente på fuglen: noveller

Av: Frode Grytten, 2014. Kagge forlag. 207 s.

org_vente_paa_fuglen_hoy-189x300Boken består av 201 Twitter-historier på maks 140 tegn hver. Mikronovellene er et utvalg fra forfatterens halvannet år lange prosjekt med å publisere én tekst på Twitter hver dag.

Historiene er satt opp kronologisk slik at vi følger menneskenes livsløp. Først kommer fortellingen om et nyttårsbarns første dag, deretter følger fortellinger om og stillbilder fra livene til små barn, ungdommer, voksne og seniorer.

Vi får innblikk i stemninger, enkelthendelser og erfaringer fra mennesker i ulike livsfaser. Småbarn leker sukkertøytyver, ungdommer er hormonelt forelska og voksne ser tilbake på levde liv med usikre blikk.

I boken er det kun én novelle på hver side, noe som gir rom for fokus og ettertanke. Dette er et godt valg, ettersom – så langt jeg kan se – ingen historier henger sammen med hverandre. Fordi hver historie er så kort, er det også nødvendig å få et pusterom mellom hver tekst.

«Burettslagsblues i juni. Dugnad i femte. Oppussing i fjerde. Krangling i tredje. Stille i andre. Puling i første. Skitentøyvask i kjellaren.»

«Mange år seinare går det opp for ho kva ho skulle ha svart den junikvelden då ho var 17, han var ny og spurte om dei skulle vere kjærastar.»

«Å vakne med tre jenter i senga. Å vakne med kone, dotter (3) og endå ei dotter (1). Å vakne med dei som ein elskar. Aprilmorgon. Aprillykke.»

Read More »

Bok: Ler av marerittet mitt

Av: Shane Burcaw, 2014. Pantagruel forlag. 234 s.

tumblr_static_83c5m3vcmcso4k8cwso0008o0Den amerikanske bloggeren Shane Burcaw forteller historier fra sitt liv med SMA (spinal muskelatrofi), en sykdom som gjør at musklene hans svekkes over tid. Han tar for seg et seriøst tema, men lykkes jevnt over med å balansere alvoret med humor. Burcaw er kjent fra sin Tumblr-blogg Laughing at my nightmare, og han har også startet en frivillig organisasjon med samme navn.

Burcaw fikk diagnosen da han var 2 år gammel. En observant førskolelærer la merke til at han bare satt i ro og lekte på ett sted – med påfølgende barnelege- og nevrologhenvisning. Da han fikk diagnosen, ble foreldrene naturligvis triste. Men de aksepterte den, og bestemte seg for at Shane skulle få en normal oppvekst.

“Som baby var jeg ikke så annerledes enn en hvilken som helst annen baby. Bortsett fra at jeg ikke var i stand til å krabbe, var jeg ikke begrenset på noen annen måte. Mamma sier at det var nesten fint aldri å måtte bekymre seg for hvor jeg var, fordi jeg alltid var akkurat der hun hadde satt meg.” (s. 21)

Read More »

Bok: Se opp for rullestol i motgående kjøreretning: twittermeldinger fra Oslo-politiet

Av: Oslo-politiet, 2014. Kagge forlag. 113 s.
twoslofors
Glemske folk som bryter seg inn i eget hus, dumme tyver som ikke kommer seg ut av huset de brøt seg inn i og andefamilier med dårlig retningssans. Boken er et underholdende stykke – eller snarere mange stykker – litteratur som viser at politiet vårt ikke bare er dyktige i å flekse muskler, men også kan smi snedige setninger.

 

Boken er delt opp i 9 kapitler, og inneholder etter innledningen av kommunikasjonssjef Kari Huseby, 340 Twitter-meldinger fra Oslo-politiet.

Read More »