Spy (2015)

Torsdag kveld denne uken var jeg på førpremiere på den amerikanske action-komedien Spy. Jeg forventet en halvgod film som vekket oppriktig latter tre-fire ganger og kanskje hadde noen få adrenalinfylte actionsekvenser. Derfor ble jeg mildt sagt overrasket over hvor vellykket denne komedien er.

Spy handler om den sjenerte CIA-agenten Susan Cooper, som – grunnet en atombombe på avveie og fiendens kunnskaper om CIAs agenter – blir sendt ut i felten for første gang. Filmen gjør gjennomgående narr av macho-agent-genren, og det er ikke måte på hvor mange tåpelige situasjoner Cooper kommer ut for som feltagent.

Et eksempel: Cooper følger etter en bil. Den første scooteren hun setter seg på ramler over ende etter fem meter. Når hun finner en ny en og tar en omvei for å komme bilen i forkjøpet, kommer hun inn i en trafikkarbeidsone, fyker over en planke – og lander i våt sement, som sinker ned kjøreturen betraktelig. Når hun endelig tar igjen bilen, kommer en turist og spør henne småpratende om retningen til en restaurant.

Jeg – og alle de fem jeg dro med – ble sjokkerte over hvor sykt morsom denne filmen er! Dette er uten tvil en av de beste komediene jeg har sett i mitt liv. Jeg satt og lo omtrent hele filmen, det var punchline etter punchline med en salig blanding av vellykkede under- og overdrivelser og overraskende vendinger.

 Melissa McCarthy er et komisk talent, og hun har definitivt fortjent sin hovedrolle i Paul Feigs film. Feig er tidligere kjent for filmene Bridesmaids og The Heat. Han har også planlagt Ghostbusters 3 – med kvinner i hovedrollene.

VG ga Spy terningkast 5 – “Frisk, frekk og fornøyelig humørbombe med sterk Girl Power. (…) Det herjes og raljeres med det som finnes av spionthrillere, selvironien er aldri langt unna, og kreativiteten påtagelig.” – Borghild Maaland.

 

Førpremieren var gratis og fant sted på Rockefeller. De har en del gratis filmvisninger som du kommer inn på ved visning av nyhetsbrev på mail. Filmvisningen jeg var på var arrangert av 21st century Fox og Filmweb. ^^

Advertisements

Intro | Anslag | Hva skjer med denne bloggen?

Litt om mitt skrivende selv.

  1. Jeg liker lister.
  2. Spesielt gjøremålslister hvor jeg kan sette kryss og huke av for min egen fremgang.
  3. Jeg ønsker meg mer latter i livet mitt.
  4. Så jeg vil lese flere morsomme bøker; utsette meg selv for mer lettsindig underholdning.
  5. Jeg vil tro mer på min evne til å lære.
  6. Ingen liker det de skriver i begynnelsen; alle må akseptere at det tar tid og arbeid å utvikle seg.
  7. Jeg vil dele mer av det som får meg til å føle noe.
  8. Dette gjelder kultur av alle former; plutselig tar jeg sjelen min i å forstå et nytt, annerledes språk.
  9. Ikke alt som er viktig virker slik ved første øyekast, – ei heller det mest relevante.
  10. Jeg vil tillate meg selv en digresjon nå og da, og håpe at du også finner en betydning i dem.

 

Noen litt mer konkrete bloggplaner

Ettersom jeg er over snittet glad i anime og er nysgjerrig på historier fra virkeligheten, blir det nok en del poster om disse gjennom tiden. En annen ting å elske, er ordspill og dobbeltbetydninger. Min favorittvits, for eksempel, er “Har du hørt om snekkeren som listet seg rundt hjørnet?” Den får meg til å le hver gang. ^^

Så her følger noe av det jeg forutser på denne bloggen:

  • Omtaler og anmeldelser
  • Videreformidling av kultur (litteratur-løv)
  • Deling av likandes tekster og bilder
  • Poster om ord og språk
  • Anbefalinger
  • Små og store tanker
  • Egne tekster
  • Japan!-poster

Fremover, marsj.

Et løfte jeg vil gi til meg selv, er å publisere minst én post i uka. (men som en liten leksjon i nyfunnet kjærlighet: noen løfter vet man ikke om man klarer – eller intenderer, på et dypere, mer komplekst plan – å holde).

Nuvel. Jeg hørte et sted at livet er som en konfekteske, og at du aldri helt vet hva du vil få. Det er et ganske fint oppstartsprinsipp å ha, synes jeg.