Smakebit på Søndag: Gaza blues av Etgar Keret

Det var to unger på gravplassen din, og de kastet en tennisball på gravstøttene. Jeg trodde jeg hadde skjønt spillereglene. Hvis de traff gravstøtten til den offiseren der, ett poeng til dem. Hvis de traff gravstøtten til den soldaten der, ett poeng til gravlunden. De traff gravstøtten din, og ballen spratt fra gravstøtten og rett mot meg. Jeg tok imot. En av guttene kom usikkert mot meg. “Er du vaktmannen?” spurte han. Jeg nikket. “Får vi ballen tilbake?” Han kom enda et skritt nærmere. Jeg rakte ham ballen. Han gikk enda nærmere gravstøtten. Stirret. “Stabssersjant!” ropte han til kameraten sin, som sto et stykke unna. “Hva er stabssersjant for noe?” spurte den andre. Gutten med ballen trakk på skuldrene. “Unnskyld,” spurte han meg, “stabssersjant, er det offiser eller bare menig soldat?” “Sikkert offiser,” sa jeg. “Det er en sersjant som kommanderer staben.” “Akkurat!” Han satte i et triumferende skrik og kastet ballen i været, “Åtte-sju.” Kameraten kom løpende og ropte: “Vi har vinni over gravstøttene! Vi har vinni over gravstøttene!” Dermed ga de seg til å hoppe og skrike som om de hadde vunnet et verdensmesterskap.

Om boken

Etkar Keret har skrevet både mørke og humoristiske fortellinger om livet i Israel i dag. Boken inneholder korte noveller av Keret, og en lengre tekst av Samir El-Youssef som finner sted under den første intifadaen i Libanon.

Utdraget er fra novellen Fortau.

“Dette er forfatteren alle israelere peker på, så vel forfatterkollegaer som mannen i gata. Bøkene hans selger i vanvittige opplag, novellene filmatiseres dusinet fullt, og nylig gikk han til topps i en obskur rapport fra bokhandlerkjeden Steinmatzky: Kerets bøker er de som stjeles mest.” – Rune Isaksen, Klassekampen

3 fine utdrag om å vokse opp med skriving

1 Atonement av Ian McEwan

Her efforts received encouragement. In fact, they were welcomed as the Tallises began to understand that the baby of the family possessed a strange mind and a facility with words. The long afternoons she spent browsing through dictionary and thesaurus made for constructions that were inept, but hauntingly so: the coins a villain concealed in his pocket were ‘esoteric’, a hoodlum caught stealing a car wept in ‘shameless auto-exculpation’, the heroine on her thoroughbred stallion made a ‘cursory’ journey through the night, the king’s furrowed brow was the ‘hieroglyph’ of his displeasure.

Read More »

Bokanmeldelse: Luna av Julie Anne Peters

image

Luna handler om transkjønnete Liam. Luna er kvinnen hun er innvendig, men hun kan bare være synlig i måneskinnet ved midnatt. Vi følger Lunas historie fra lillesøsteren Regans perspektiv. Hun er den eneste som kjenner til søsterens hemmelighet.

Godt om kjønnsroller

Boka inneholder mange poenger om kjønnsroller, sexisme og konformitetspress, og leseren får et godt innblikk i hvordan det kan oppleves å være transkjønnet eller å være nær en transkjønnet person. Vi følger søskenparet mens de går på videregående (high school), og vi får tilbakeblikk til episoder fra barndommen som sier noe om hvor tidlig Luna identifiserte seg som jente.

Søt. Et ord for jenter. Kjekk var ordet for gutter. Liam hadde rett, folk brukte gutte- og jentespråk. De forventet at oppførselen var forskjellig. Når unger oppførte seg “utenom mønsteret” som Liam ville sagt, ble de kalt guttejenter eller pingler. (s. 69).

Lett å leve seg inn i

Jeg blir svært beveget av fortellingen, av både Lunas og Regans kamp. Luna vil gjøre alt for å gjøre faren stolt, men hun er i ferd med å gå til grunne og har flere perioder med dyp depresjon. Hun er svært intelligent og har gjort mye research om det å leve som TK – transkjønnet – men sitter fast i et kjønnsrollesystem som ingen vil anerkjenne hennes plass i. Faren, som ønsker at sønnen skal være interessert i sport og te seg “som en mann” gjør ikke situasjonen lettere.

Basert på intervjuer

Luna er en fiktiv fortelling, men den er basert på virkelige personers historier. Peters er ikke selv transkjønnet, men hun fikk fortalt eller tilsendt mange transkjønnetes egne erfaringer da de hørte om skriveprosjektet hennes. Under lesingen får jeg et klart inntrykk av at hun vektlegger realistiske karakterer.

Midtveis i boka holdt hun på å gi opp prosjektet, mest fordi hun var redd for å trivialisere problemene til menneskene hun hørte fra. Dagen etter at dette skjedde, ble en transkjønnet 16-åring ved navn Fred Martinez Jr. brutalt myrdet i Colorado, og hun bestemte seg for å fortsette og dedikere boka til minne om ham.

Om det å passere

Å passere betyr første gangen den transkjønnete går forbi en fremmed mens h*n er kledd som sitt egentlige kjønn. Vi får være med når Luna gjør dette på et kjøpesenter:

“Tror du noen vil avsløre meg?” Blikket hennes møtte mitt i speilet. “Svar ærlig.”
Sannheten var at jeg trodde hun ville skille seg ut. Ikke fordi hun så ut som en gutt, men fordi hun var høy og mer attraktiv enn de fleste GK-jenter på vår alder. GK-jenter – genetisk kjønnete jenter. Det var det Liam kalte oss, i motsetning til TK-jenter eller T-jenter. “Du ser kjempeflott ut, Luna,” sa jeg og ordnet på blusekragen hennes for å skjule adamseplet.
(…) Det første mennesket vi støtte på, var en selger av hvitevarer. Han kom farende i vår retning som om han var på ødeleggelsesoppdrag. Luna la hånden rundt armen min som en blodtrykksmansjett og klynket.
“Bare fortsett å gå,” sa jeg.
Et par meter fra oss ropte selgeren: “Hei, Ralph. Fikk du overtidslista mi for januar?” Så stormet han forbi som om vi var utstillingsstativer.
Luna lente seg mot et kjøleskap. Hun trykket hånden mot brystet og gispet: “Å, milde gudinne. Jeg tror jeg får hjerteattakk.”
“Nei, det gjør du ikke.” Men det gjorde jeg. Hjertet mitt dundret i brystet. “Han la ikke engang merke til oss,” sa jeg. “Luna. Du passerte.”
(s. 117-118).

Min vurdering

Medrivende og stort sett realistisk roman. Anbefales til alle som er interessert i hva transkjønnethet innebærer.

3 bokinnledninger jeg aldri vil glemme

image

Sult av Knut Hamsun

Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den.

 

image

Gone Girl av Gillian Flynn

When I think of my wife, I always think of her head. The shape of it, to begin with. The very first time I saw her, it was the back of the head I saw, and there was something lovely about it, the angles of it. Like a shiny, hard corn kernel or a riverbed fossil. She had what the Victorians would call a finely shaped head. You could imagine the skull quite easily.

I’d know her head anywhere.

 

image

Moby Dick av Herman Melville

Call me Ishmael. Some years ago – never mind how long precisely – having little or no money in my purse, and nothing particular to interest me on shore, I thought I would sail about a little and see the watery part of the world.

It is a way I have of driving off the spleen and regulating the circulation. Whenever I find myself growing grim about the mouth; whenever it is a damp, drizzly November in my soul; whenever I find myself involuntarily pausing before coffin warehouses, and bringing up the rear of every funeral I meet; and especially whenever my hypos get such an upper hand of me, that it requires a strong moral principle to prevent me from deliberately stepping into the street, and methodically knocking people’s hats off – then, I account it high time to get to sea as soon as I can.

 

1. Mai & Litteratur om arbeiderklassen

image

De tause arbeiderne

“(…) Dagens arbeiderklasse, de i samfunnet som tjener minst penger og har lavest status, jobber verken på verft eller som håndverkere. De jobber med omsorg, salg og service. Som renholdere og butikkarbeidere; ufaglært og deltids innen eldrepleie eller på SFO; på lager, restaurant eller hotell. I kulissene, ofte, og bare sjelden innom både sakprosa og skjønnlitteratur, oftest i små biroller uten at perspektivet ligger hos dem.
– Det fins noen ganske få eksempler på at de får større roller. Olaug Nilsen skriver i “Få meg på for faen” om ei som vasker, og Lotta Elstads “En såkalt drittjobb” handler om stuepiker. Men gjennomgående har du rett. Folk i bransjene du nevner skriver ikke bøker. Kanskje det ikke er så mange forfattere med konkret erfaring fra slike jobber selv, sier Marit Eikemo.

(…) – At forfattere flest tilhører den utdannede middelklassen kan være mye av forklaringen på at det skrives så få bøker om arbeiderklassen, tror Frank Meyer, leder for Arbark. (…) – Noen forfattere, som Kjartan Fløgstad, Per Petterson, Jon Michelet, Ingvar Ambjørnsen og Frid Inguldstad, skriver fortsatt i denne tradisjonen, med folk fra arbeiderklassen i bøkene sine og og med emner som angår folk flest. Men gjennomgående har jeg inntrykk av at litteraturen i Norge i dag skrives mest av forfattere med et middelklassestandpunkt, om middelklassen med middelklassemiljø som scene.”

Fra De tause arbeiderne av Gerd Elin Stava Sandve. Dagsavisen 30.april 2016.

image

Noen bøker om å være lavtlønnsarbeider

Artikkelen nevner bl.a. sakprosaboken “Mersalgsdronningen” av Ragnhild Gylver, hvor hun forteller om å jobbe på Nille med en sjef som jukser med kontrakt, lønn, arbeidstider og presser de ansatte til å anbefale produkter de ikke har kunnskaper om.
Et annet eksempel er “En såkalt drittjobb” av Lotta Elstad, hvor hun forteller om arbeidsforholdene for såkalte stuepiker og andre hotellansatte.

Read More »

Bok: Buddha på loftet

Av: Julie Otsuka, 2014. Oktober forlag. 126 s. Innbundetbuddha

Fra forlaget: En gruppe unge japanske kvinner er på vei over Stillehavet. I Amerika-koffertene har de pakket det de trenger for det nye livet: en hvit silkekimono til bryllupsnatta, fargerike bomullskimonoer til hverdagsbruk, kalligrafipensler, tynne ark med rispapir, små messingbuddhaer, elfenbensfigurer av reveguden. Stuet sammen nede på tredje klasse sammenligner de bilder av mennene de har brevvekslet med og nå skal møte. Men på kaia i San Francisco ser de ikke den staute unge mannen som var på fotografiet. Mannen de skal gifte seg med er en fremmed, og det nye livet har ingenting med drømmene å gjøre.

Buddha på loftet er en vakker og poetisk kollektivroman, med en original vri; den følger en rekke ulike karakterer – de japanske postordrebrudene – med felles bakgrunn, og gir et omfattende bilde av deres skjebner i USA. Hele boka er sydd sammen med en kraftig vi-stemme og små innblikksbroderier av enkeltmenneskers liv og tanker. Otsuka skriver kortfattet og presist. Hun lar skjønnheten skinne gjennom med enkle, korte setninger. Av og til skyter hun inn tanker og sitater fra enkeltkvinner, noe som gjør det lettere for leseren å sympatisere med dem. Som anmelderen Elizabeth Day skriver:

“Instead of a single, named protagonist, Otsuka writes in the first personal plural through a series of thematic chapters. Such a device shouldn’t work but does. Although there are no dominant characters, Otsuka’s brilliance is that she is able to make us care about the crowd precisely because we can glimpse individual stories through the delicate layering of collective experience.” – The Guardian – review

800px-Women's_Activities_of_the_Tokugawa_Era-_Creating_Bonkei_Tray_Landscapes_LACMA_AC1998.235.1.1-.3
Illustrasjonsbilde. Wikimedia Commons.

“På båten var vi flest jomfruer. Vi hadde langt, svart hår og brede plattføtter og var ikke særlig høye. Noen av oss hadde ikke spist annet enn risvelling som barn og hadde krumme bein, og noen av oss var bare fjorten og fremdeles barn selv. Noen av oss var fra byen og gikk i smarte byantrekk, men mange flere av oss var fra landet og gikk med den samme gamle kimonoen her som vi hadde gått med i årevis – falmet, arvet etter en søster, lappet og farget om igjen flere ganger.” (s. 9) “De fleste av oss var begavede og sikre på at vi ville bli gode hustruer. Vi kunne lage mat og sy. Vi kunne servere te og arrangerer blomster og sitte i ro på de brede, flate føttene våre i mange timer uten å si noe som helst av betydning. En pike må gå i ett med rommet, hun må kunne være til stede uten at nærværet hennes merkes. Vi visste hvordan man skulle te seg i begravelser, hvordan man skrev korte, melankolske dikt på nøyaktig sytten stavelser om høsten som kom og gikk.” (s. 11-12)

Japanese_Immigrants_in_tea_Plantation_01
Japanske arbeidere, her på en brasiliansk teplantasje. Rundt 1930. Wikimedia Commons.

Boken består av åtte tematiske deler. I de første delene følger handlingen deres møte med det nye landet, tøffe kår og hverdagsrasisme. Hvert av avsnittene utover i boka tar for seg ulike skjebner; noen av kvinnene blir tjenere hos rikfolk, noen driver gård eller butikk med sin mann, noen reiser fra sted til sted og jobber på markene, noen ender som prostituerte. Ett avsnitt er viet J-town:

“(. . .) Vi gikk til Yoshinagas tannklinikk når vi hadde tannverk, og fikk vi vondt i ryggen eller kneet, oppsøkte vi doktor Hayano, akupunktøren, han kunne dessuten shiatsu-massasje også. Trengte vi råd for sjelen – ‘bør jeg dra fra ham eller skal jeg bli?’ – gikk vi til fru Murata, spåkona som bodde over pantelåneren Asakawa i det blå huset på Second Street, og vi satt sammen med henne på kjøkkenet med hodet bøyd og hendene på knærne mens vi ventet på at hun skulle motta meldinger fra gudene. ‘Forlater du ham nå, får du ingen andre.’ Og alt dette fant sted innenfor et område på fire kvartaler som var mer japansk enn landsbyen vi hadde reist fra i Japan. ‘Lukker jeg øynene, trenger jeg ikke engang huske at jeg bor i et fremmed land.’ ” (s. 54)

 

1024px-JapaneseAmericanGrocer1942
A Japanese American unfurled this banner the day after the Pearl Harbor attack. This Dorothea Lange photograph was taken in March 1942, just prior to the man’s internment. Wikimedia Commons.

 

Posted_Japanese_American_Exclusion_Order
Japanese American internment notice — 1 April 1942. First and Front Streets, San Francisco, California. Wikimedia Commons.

I de påfølgende delene fortelles det om immigrantenes barn, og deres oppvekst i det amerikanske samfunnet. Videre forteller ‘Forrædere’ og ‘Siste dagen’ om krigsrelaterte hendelser. Folk hører rykter om andre japanere som forsvinner, om en liste over de som skal arresteres. Og snart henges det opp varsler om at alle japanere skal evakueres.

“Ryktene begynte på krigens andre dag. Det ble snakket om en liste. Om noen som ble hentet midt på natta. Om en bankfunksjonær som gikk på jobb og aldri kom hjem igjen. Om en barber som forsvant i lunsjpausen. Et par fiskere som ble borte. ( . . . ) Hva visste vi egentlig om denne listen? Listen var blitt skrevet ut i all hast, samme morgen som angrepet. Listen var skrevet ut for mer enn et år siden. Listen hadde eksistert i nesten ti år. Listen var inndelt i tre kategorier: ‘kjent som farlig’ (Kategori A), ‘potensielt farlig’ (Kategori B) og ’tilbøyeligheter til aksesympati’ (Kategori C). Det var nesten umulig å havne på listen. Det var uhyre enkelt å havne på listen. Bare folk av vår rase havnet på listen. Det var tyskere og italienere på listen, men de sto nederst. Listen var skrevet i vannfast, rødt blekk. Listen var maskinskrevet på kartotekkort. Listen eksisterte ikke. Listen eksisterte, men bare i hodet på direktøren for militær etterretning, og han var kjent for sin fotografiske hukommelse. Listen var rent oppspinn. Listen omfattet mer enn fem hundre navn. Listen omfattet mer enn fem tusen navn. Listen var endeløs. Hver gang det ble foretatt en arrestasjon, ble et nytt navn krysset av på listen. Hver gang et navn var krysset av på listen, ble et nytt navn lagt til. Nye navn ble lagt til på listen hver dag. Hver uke. Hver time.” (s. 79, 81)

Dersom du vil lese en annerledes historisk roman, vil jeg absolutt anbefale denne boka. Jeg vurderer faktisk å kjøpe den til full pris. Et bedre kompliment kommer jeg ikke på. Lounge og les.

Lånt på Deichmanske bibliotek. Les mer om boka og anmeldelsesutdrag på Oktober.no.

Smakebit på Søndag: En kassadames betroelser av Anna Sam

image

Stig fram, alle forbrukere, Nå er salget her!

Salgets første dag: en avgjørende begivenhet i den velorienterte kundens liv, en dag han ikke for noe i verden kan gå glipp av. Og for kassadama (selv for den blaserte), en ny mulighet til å glede seg over å være på jobb og ikke på ferie på en øde øy. (…)

Kl. 09.10. Nå er det din tur, kjære kassadame. Nyt dette store øyeblikket da de første shopoholikerne ankommer kassa. Du bør bli overrasket (selv om ingenting overrasker deg lenger) over hvor mange varer som selges i butikken, varer du ikke ante fantes (til tross for at du nå har jobbet her i flere år). Dette er de usolgte og uselgelige tingenes parademarsj, en oppvisning i unyttige og ubrukelige gjenstander.

Salgspipets vals er i gang.

Fra forlaget

En kassadames betroelser er en skarp og morsom bok om livet i et supermarked. Med skrå blikk skildrer Sam sin arbeidsdag — fra møtet med de første kundene som utålmodig står i kø før åpningstid, til hun utslitt teller opp kassa etter stengetid. Hun studerer de ulike kundene og deres særegenheter. Kleptomanen som forsøker å naske på finurlig vis, skrytepaven som stolt kjøper ekstra store kondomer, de sjenerte kundene som skulle ønske pakken med toalettruller var usynlig.

I denne boken forvandler Anna Sam supermarkedet til en verden i miniatyr.