Smakebit på Søndag: Alt jeg vet om planter av Anne Hope Jahren

image

Et frø kan det med å vente. De fleste frø venter i minst et år før de begynner å vokse. Et kirsebærfrø kan uten problemer vente i 100 år. Nøyaktig hva hvert enkelt frø venter på, er det bare frøet som vet. Det som må til for å overbevise et frø om at det skal ta det store spranget og gripe sjansen – den eneste sjansen det vil få til å vokse – er en unik kombinasjon av utløsende faktorer: temperatur, fuktighet og lys og mange andre ting.

Et frø lever mens det venter. Hver eneste eikenøtt på bakken er like levende som det 300 år gamle eiketreet som ruver over den. Verken eikenøtta eller den gamle eika vokser. Begge venter, men de venter ikke på samme måte. Frøet – eller nøtta – venter på å blomstre opp. Treet venter bare på å dø. Når du går inn i en skog, kikker du nok som regel opp på de plantene som har vokst seg mye høyere enn du noen gang kan bli. Du ser neppe ned, der det bare under fotavtrykket ditt ligger mange hundre frø, hvert av dem levende og ventende. 

Om boken

Den norsk-amerikanske forskeren Anne Hope Jahren forteller på levende vis om sitt liv som planteentusiast og erfaringer som kvinne i et mannsdominert yrke. Denne fortellingen fortjener virkelig bestselgerstatusen – både vakkert om å vokse opp, lærerikt om planteverdenen og underholdende spesielt om vennskapet mellom henne og hennes labassistent Bill.

Jeg leste boka gjennom vårmånedene, et kapittel her og et kapittel der, og det var magisk å observere utviklingen i bedene og på bjørka og lønnetreet mens de utfoldet seg. Anbefalt lesning!

Advertisements

Smakebit på Søndag: Å telle duer av Marie-Sabine Roger

image

“Germain, vet du hva ordbøker egentlig brukes til?”

Til å stikke under et skakt bordbein, skulle jeg gjerne ha svart, men jeg sa: “Til å forstå vanskelige ord.”

“Joda, det også… Men ikke bare det. De kan først og fremst brukes til å reise.”

“…?”

“La oss tenke oss at du leter etter et ord, ikke sant? Et ord du nettopp synes er ‘vanskelig’.”

Og det var jo ikke så vanskelig å tenke seg.

“Vel. Du har nettopp funnet det da du ved siden av definisjonen legger merke til ordet Se, etterfulgt av ett eller flere andre ord. Dette ‘Se’ betyr se etter, men det betyr også ‘Se videre’. Det tvinger deg til å bla om, lete etter nye substantiver, adjektiver eller verb som i sin tur sender deg videre, på jakt etter andre ord…”

Hun var plutselig helt oppglødd. Gamle folk morer seg ikke på samme måte som oss, det skal jeg hilse og si.

Om boken

Førtifem år gamle Germain bor i en campingvogn nederst i morens hage. Han fordriver tiden med å henge på baren med en litt frynset vennegjeng, eller hos kjæresten Annette, når han ikke må jobbe for å oppnå arbeidsledighetstrygd. Når han en dag er i parken og teller duer, kommer han i prat med åttiseks år gamle Margueritte. De møtes senere på den samme parkbenken, og Margueritte hjelper Germain med å lære verdien av empati, refleksjon – og ikke minst litteratur.

 

Smakebit på Søndag: Marsboeren av Andy Weir

image

“Nå er løpet kjørt.

Det er min veloverveide mening.

Løpet er så jævlig kjørt.

Seks dager inn i det som burde være de to mest fantastiske månedene i hele mitt liv, og så er det blitt det rene mareritt. Jeg vet ikke engang hvem som kommer til å lese dette. Noen vil vel finne det til slutt. Kanskje om hundre år.

For å gjøre det klart: jeg døde ikke på sol 6. Resten av besetningen trodde definitivt at jeg gjorde det, og det klandrer jeg dem ikke for. Kanskje det blir erklært en nasjonal sørgedag for meg, og på Wikipedia-siden min vil det stå: “Mark Watney er det eneste mennesket som har dødd på mars.” Og det vil antakelig være riktig. For jeg kommer utvilsomt til å dø her. Bare ikke på sol 6, da alle tror at jeg gjorde det.

Skal vi se… Hvor skal jeg begynne?”

Om boken

Mars-ekspedisjonen Ares 3 må avbrytes når en voldsom sandstorm herjer bare seks dager etter landing. Alle besetningsmedlemmene kommer seg i sikkerhet og skytes opp til skipet Hermes – alle utenom en person, Mark Watney.

Boken tar for seg Watneys kamp for å holde seg i live – og han må bruke all sin kløkt, sin bakgrunn som maskiningeniør og erfaring med botanikk for å overleve.

Marsboeren har toppet lister i USA og England, og ble kåret til årets spenningsroman.

 

Smakebit på Søndag: H for Hauk av Helen Macdonald

image

Enda en hengsel av. Konsentrasjon. Uendelig varsomhet. Dagslys inn i esken. Skrapende klør, nok et dunk. Og enda et. Dunk. Luften ble klebrig, seig, stenket med støv. De aller siste sekundene før et slag. Og da han hadde løsnet den siste bøylen, stakk han hånden inn, og i et svirrende kaos av klaprende vinger og føtter og klør og høylytt kvitring, alt på en gang, drar mannen en diger, diger hauk ut av esken, og i et besynderlig sammenfall mellom virkelighet og virksomhet skyller en flom av sollys over oss og gjør alt til gnistrende raseri. Hauken flakser med de stripete vingene, de spisse fingrene på de mørktuppede primærvingene skjærer gjennom luften, fjærene står rett til værs lik de strittende piggene til et irritabelt pinnsvin. To enorme øyne. Hjertet mitt gjør et byks. Hun er et drømmesyn. Et reptil. En styrtet engel. En griff fra en illustrert bok med dyrefabler. Noe skinnende og fjernt, lik synkende gull i vann. 

Om boken

Helen har fra barndommen vært besatt av hauker, samlet på gamle bøker om falkoneri og drømt om å temme sin egen. Etter sin fars død går hun inn i en sorgfase og bestemmer seg for å skaffe seg en hauk. Hun kjøper en ung hauk ved navn Mabel og tar den med seg til sin lille leilighet i Cambridge for å temme henne.

Historien om Helen og Mabel er fascinerende, og boken inneholder mye om falkoneri og dets historie. Samtidig handler den også om noe dypere, om menneskets forhold til vill natur, om bearbeiding av sorg og om forfatterskapet til T.H.White, som selv forsøkte å temme en hauk ved navn Gos.

Smakebit på Søndag: Ayla the fox – reven som sjarmerte en hel verden

“Da Silje kom hjem med Ayla den ettermiddagen, gikk hun og bar henne i et håndkle i flere timer. Frem og tilbake på stuegulvet gikk hun, bysset og nynnet på de velkjente barnesangene hun hadde lært seg som liten. Og så fikk Ayla prøve de første ustødige skrittene på gulvet. Stort og uvant for de små potene som det var, ramlet hun stadig omkull og ble fort sliten.

Da kvelden kom, fant Silje frem en gammel pakkeske som hun hadde fått på jobben. Et godt, lunt teppe oppi, og Ayla lå som en dronning. Hun likte seg der, virket som hun fant roen. Dermed regnet Silje med at det skulle gå greit gjennom den første natten også. Hun satte esken i gangen utenfor soverommet sitt, med døren på gløtt for å ha kontrollen.”

Om boken

Inneholder historien til kjendisreven Ayla, som ble kjøpt fri fra en pelsfarm av sin kommende matmor Silje Matnisdal. I boken forteller hun om hvordan det var å bo med en rev og deler informasjon om gode turer og tips til mat og helse for rever. Og selvfølgelig er boken fullpakket med nydelige bilder av den lure reven.

Ayla har 75.000 følgere på Instagram.

Denne smakebiten poster jeg i forbindelse med Fakkeltoget mot pels, den største markeringen for pelsdyr i Europa. I år deltok 8.900 mennesker i mange av Norges byer, som er ny rekord. 

Smakebit på Søndag: Gaza blues av Etgar Keret

Det var to unger på gravplassen din, og de kastet en tennisball på gravstøttene. Jeg trodde jeg hadde skjønt spillereglene. Hvis de traff gravstøtten til den offiseren der, ett poeng til dem. Hvis de traff gravstøtten til den soldaten der, ett poeng til gravlunden. De traff gravstøtten din, og ballen spratt fra gravstøtten og rett mot meg. Jeg tok imot. En av guttene kom usikkert mot meg. “Er du vaktmannen?” spurte han. Jeg nikket. “Får vi ballen tilbake?” Han kom enda et skritt nærmere. Jeg rakte ham ballen. Han gikk enda nærmere gravstøtten. Stirret. “Stabssersjant!” ropte han til kameraten sin, som sto et stykke unna. “Hva er stabssersjant for noe?” spurte den andre. Gutten med ballen trakk på skuldrene. “Unnskyld,” spurte han meg, “stabssersjant, er det offiser eller bare menig soldat?” “Sikkert offiser,” sa jeg. “Det er en sersjant som kommanderer staben.” “Akkurat!” Han satte i et triumferende skrik og kastet ballen i været, “Åtte-sju.” Kameraten kom løpende og ropte: “Vi har vinni over gravstøttene! Vi har vinni over gravstøttene!” Dermed ga de seg til å hoppe og skrike som om de hadde vunnet et verdensmesterskap.

Om boken

Etkar Keret har skrevet både mørke og humoristiske fortellinger om livet i Israel i dag. Boken inneholder korte noveller av Keret, og en lengre tekst av Samir El-Youssef som finner sted under den første intifadaen i Libanon.

Utdraget er fra novellen Fortau.

“Dette er forfatteren alle israelere peker på, så vel forfatterkollegaer som mannen i gata. Bøkene hans selger i vanvittige opplag, novellene filmatiseres dusinet fullt, og nylig gikk han til topps i en obskur rapport fra bokhandlerkjeden Steinmatzky: Kerets bøker er de som stjeles mest.” – Rune Isaksen, Klassekampen

Smakebit på Søndag: Charlotte’s web av E.B. White

image

“How does it feel to be free?” she asked.

“I like it,” said Wilbur. “That is, I guess I like it.” Actually, Wilbur felt queer to be outside his fence, with nothing between him and the big world.

“Where do you think I’d better go?”

“Anywhere you like, anywhere you like,” said the goose. “Go down through the orchard, root up the sod ! Go down through the garden, dig up the radishes ! Root up everything ! Eat grass ! Look for corn ! Look for oats ! Run all over ! Skip and dance, jump and prance ! Go down through the orchard and stroll in the woods ! The world is a wonderful place when you’re young.” (s.17)

Om boken

Charlotte’s web ble utgitt i 1952 og har fascinert og sjarmert både voksne og barn siden den gang. Historiens hovedkarakter er grisen Wilbur, som blir kjent med edderkoppen Charlotte. Hun lover å legge en plan for å redde Wilbur fra juleslakten, – og bonden får seg en overraskelse en tidlig morgen når han ser mirakelet som er Charlottes tryllevev…

En utrolig fin bok som jeg kunne tenke meg å lese igjen. Forfatteren leker med språket og jeg lever meg lett inn i karakterenes verden. Boken er også oversatt til norsk, og er blitt filmatisert.

Smakebit på Søndag: Ekte magi av Elizabeth Gilbert

image

Slik fungerer ideene

(…) Jeg mener den kreative prosessen er magisk og magi i seg selv. Det mener jeg fordi jeg velger å tro følgende om hvordan kreativitet fungerer:

Jeg tror planeten vår er befolket av ideer, i tillegg til dyr og planter og bakterier og virus. Ideene er en ulegemlig, energisk livsform. De lever fullstendig adskilt fra oss, men kan samtidig innvirke på våre liv – hvor merkelig det enn høres. Ideene har ingen fysisk kropp, men de har en bevissthet, og de har helt definitivt viljestyrke. Ideene drives av en eneste impuls: å bli tilkjennegitt. Og den eneste måten en ide har til å bli lagt for dagen i denne verden, er ved å inngå samarbeid med en menneskepartner. Bare ved hjelp av et menneskes innsats kan en ide bli ledsaget ut av eteren og inn i virkelighetens verden.

Derfor tilbringer ideene en evighet i krets rundt oss, mens de leter etter ledige og villige samarbeidspartnere. (Jeg snakker nå om alle mulige slags ideer – kunstneriske, vitenskapelige, industrielle, kommersielle, etiske, religiøse og politiske.) Når en ide så tror den har funnet noen – deg, for eksempel – som muligens kan være i stand til å hjelpe den inn i verden, vil den avlegge deg et besøk. Den vil forsøke å vekke oppmerksomheten din. (s.29)

Om boken

Gilbert skriver levende om inspirasjon og ideer og hvor de er å finne. Leseren får også ta del i hennes reise som forfatter, med biter av andre forfatteres tanker flettet inn.

Dersom du liker noen av de andre bøkene hennes, f.eks Eat, pray, love, har denne boken samme oppløftende og underholdende kvalitet.

Smakebit på Søndag: En mann ved navn Ove av Fredrik Backman

image

Ove holder fram fire små strømper mot den. Dem fikk han av veterinæren. Kattekreket trenger tydeligvis framfor alt mosjon, og det er noe Ove faktisk kan tenke seg å bidra til. Jo lenger borte fra tapetene han kan holde de klørne, desto bedre, er resonnementet.

– Se å få på deg disse nå, så vi kommer oss ut. Jeg er sent ute!

Katten reiser seg omstendelig og spaserer med lange, selvbevisste skritt mot ytterdøra. Som om den skred fram på en rød løper. Den betrakter strømpene mistenksomt til å begynne med, men setter seg ikke mer enn nødvendig til motverge da Ove bryskt trekker en strømpe på hver pote. Når det er gjort, reiser Ove seg og måler katten opp og ned. Rister på hodet.

– Strømper på katter. Det kan ikke være naturlig.

Katten selv, som nå også står og betrakter det nye antrekket sitt med nysgjerrighet, ser derimot plutselig umåtelig fornøyd ut med sitt eget utseende. Som om den har tenkt å ta et bilde av seg selv med mobilen og legge det ut på bloggen sin. Ove tar på seg den blå jakka, stikker hendene myndig i lommene og nikker mot døra.

– Her kan du ikke bli stående og jåle deg til hele morgenen. Se å komme deg ut nå.

Slik går det til at Ove for første gang har følge på sin daglige inspeksjonsrunde på boligområdet.

Om boken

“Ove er 59 år. Han kjører Saab. Til tross for at han ble sparket som styreleder i borettslaget for flere år siden, klarer han ikke å la være å blande seg inn.

Han sjekker at alt er på stell, og at ingen bryter reglene. Men når de nyinnflyttede naboene i rekkehuset midt imot er så uheldige å ødelegge Oves postkasse, blir det opptakten til en humoristisk og hjertevarm historie om rufsete katter, uventet vennskap – og kunsten å rygge med tilhenger. Det som skjer, kommer til å forandre en mann og et borettslag for alltid.”

For alle som ønsker en varm feel-good roman, vil jeg i godt selskap anbefale denne. 🙂

image

PS. Backman driver en artig blogg hvor han bl.a har skrevet et innlegg om det å skrive, hvor han også deler noen av notatene til En mann ved navn Ove.

PPS. For et eksempel på hvor prinsippfast Ove er, trenger man ikke se lenger enn vår egen Fleksnes.

 

Smakebit på Søndag: High Fidelity av Nick Hornby

image

“What came first, the music or the misery? Did I listen to music because I was miserable? Or was I miserable because I listened to music? Do all those records turn you into a melancholy person?

People worry about kids playing with guns, and teenagers watching violent videos; we are scared that some sort of culture of violence will take them over. Nobody worries about kids listening to thousands – literally thousands – of songs about broken hearts and rejection and pain and misery and loss.”

Om boken

«High Fidelity» handler om Rob Fleming og hans liv som mann. Han er i midten i 30-årene, eier en musikkbutikk i storbyen London sammen med noen venner som er opptatt av topp-fem-lister og har hele leiligheten sin full av vinylplater og CD-er. Når historien hans starter, har hans kjæreste Laura forlatt ham. Han begynner å tenke på livet sitt og oppsøker sin topp-fem av store forelskelser for å finne ut hvordan alle damene han har dumpet har hatt det i årenes løp. – Wikipedia

“Hornby said something about men and manhood that remains timeless. I’m loathe to call it male fiction, or indeed lad lit, but the book speaks to men with a level of emotional intelligence that is rarely replicated.” – Telegraph