Smakebit på Søndag: Alt jeg vet om planter av Anne Hope Jahren

image

Et frø kan det med å vente. De fleste frø venter i minst et år før de begynner å vokse. Et kirsebærfrø kan uten problemer vente i 100 år. Nøyaktig hva hvert enkelt frø venter på, er det bare frøet som vet. Det som må til for å overbevise et frø om at det skal ta det store spranget og gripe sjansen – den eneste sjansen det vil få til å vokse – er en unik kombinasjon av utløsende faktorer: temperatur, fuktighet og lys og mange andre ting.

Et frø lever mens det venter. Hver eneste eikenøtt på bakken er like levende som det 300 år gamle eiketreet som ruver over den. Verken eikenøtta eller den gamle eika vokser. Begge venter, men de venter ikke på samme måte. Frøet – eller nøtta – venter på å blomstre opp. Treet venter bare på å dø. Når du går inn i en skog, kikker du nok som regel opp på de plantene som har vokst seg mye høyere enn du noen gang kan bli. Du ser neppe ned, der det bare under fotavtrykket ditt ligger mange hundre frø, hvert av dem levende og ventende. 

Om boken

Den norsk-amerikanske forskeren Anne Hope Jahren forteller på levende vis om sitt liv som planteentusiast og erfaringer som kvinne i et mannsdominert yrke. Denne fortellingen fortjener virkelig bestselgerstatusen – både vakkert om å vokse opp, lærerikt om planteverdenen og underholdende spesielt om vennskapet mellom henne og hennes labassistent Bill.

Jeg leste boka gjennom vårmånedene, et kapittel her og et kapittel der, og det var magisk å observere utviklingen i bedene og på bjørka og lønnetreet mens de utfoldet seg. Anbefalt lesning!

Advertisements

Smakebit på Søndag: Å telle duer av Marie-Sabine Roger

image

“Germain, vet du hva ordbøker egentlig brukes til?”

Til å stikke under et skakt bordbein, skulle jeg gjerne ha svart, men jeg sa: “Til å forstå vanskelige ord.”

“Joda, det også… Men ikke bare det. De kan først og fremst brukes til å reise.”

“…?”

“La oss tenke oss at du leter etter et ord, ikke sant? Et ord du nettopp synes er ‘vanskelig’.”

Og det var jo ikke så vanskelig å tenke seg.

“Vel. Du har nettopp funnet det da du ved siden av definisjonen legger merke til ordet Se, etterfulgt av ett eller flere andre ord. Dette ‘Se’ betyr se etter, men det betyr også ‘Se videre’. Det tvinger deg til å bla om, lete etter nye substantiver, adjektiver eller verb som i sin tur sender deg videre, på jakt etter andre ord…”

Hun var plutselig helt oppglødd. Gamle folk morer seg ikke på samme måte som oss, det skal jeg hilse og si.

Om boken

Førtifem år gamle Germain bor i en campingvogn nederst i morens hage. Han fordriver tiden med å henge på baren med en litt frynset vennegjeng, eller hos kjæresten Annette, når han ikke må jobbe for å oppnå arbeidsledighetstrygd. Når han en dag er i parken og teller duer, kommer han i prat med åttiseks år gamle Margueritte. De møtes senere på den samme parkbenken, og Margueritte hjelper Germain med å lære verdien av empati, refleksjon – og ikke minst litteratur.

 

Smakebit på Søndag: Marsboeren av Andy Weir

image

“Nå er løpet kjørt.

Det er min veloverveide mening.

Løpet er så jævlig kjørt.

Seks dager inn i det som burde være de to mest fantastiske månedene i hele mitt liv, og så er det blitt det rene mareritt. Jeg vet ikke engang hvem som kommer til å lese dette. Noen vil vel finne det til slutt. Kanskje om hundre år.

For å gjøre det klart: jeg døde ikke på sol 6. Resten av besetningen trodde definitivt at jeg gjorde det, og det klandrer jeg dem ikke for. Kanskje det blir erklært en nasjonal sørgedag for meg, og på Wikipedia-siden min vil det stå: “Mark Watney er det eneste mennesket som har dødd på mars.” Og det vil antakelig være riktig. For jeg kommer utvilsomt til å dø her. Bare ikke på sol 6, da alle tror at jeg gjorde det.

Skal vi se… Hvor skal jeg begynne?”

Om boken

Mars-ekspedisjonen Ares 3 må avbrytes når en voldsom sandstorm herjer bare seks dager etter landing. Alle besetningsmedlemmene kommer seg i sikkerhet og skytes opp til skipet Hermes – alle utenom en person, Mark Watney.

Boken tar for seg Watneys kamp for å holde seg i live – og han må bruke all sin kløkt, sin bakgrunn som maskiningeniør og erfaring med botanikk for å overleve.

Marsboeren har toppet lister i USA og England, og ble kåret til årets spenningsroman.

 

Påskelesning: Min sommer som gåsepappa av Michael Quetting

Jeg vurderte å lese krim i påsken, men bokvalget ble heldigvis passende likevel – hva er vel bedre enn gåsunger i påskeferien?

Om boken

I løpet av et snaut halvår skal forskeren Michael Quetting oppdra og fly sammen med en flokk grågjess. Han må aksepteres som forelderen deres straks etter klekkingen – såkalt preging – og ta vare på dem til de er flyklare. Deretter skal målere festes på dem, i håp om å få samlet inn ny informasjon om hvordan gjess flyr.

Boken er både sjarmerende og lærerik, med syv gjess som har hver sin særegne personlighet.

“Om ettermiddagen setter jeg et lite basseng ut i volieren, noe som utløser voldsom begeistring hos kyllingene. Det er Nemo som først er dristig nok til å hoppe ut i vannet, som for å gjøre ære på navnet sitt, og han dukker det lille hodet under med en gang. Jeg aner ikke hvor han har lært seg alt dette. Han kan det bare. Selv om han knapt er to dager gammel. (…)

Det varer ikke lenge før alle de syv gåsebarna svømmer muntert rundt i vannet, plasker og dykker. Det er nesten ikke til å tro! For ganske kort tid siden var disse livsglade eventyrerne bare noen ubevegelige hvite egg.”

Smakebit på Søndag: H for Hauk av Helen Macdonald

image

Enda en hengsel av. Konsentrasjon. Uendelig varsomhet. Dagslys inn i esken. Skrapende klør, nok et dunk. Og enda et. Dunk. Luften ble klebrig, seig, stenket med støv. De aller siste sekundene før et slag. Og da han hadde løsnet den siste bøylen, stakk han hånden inn, og i et svirrende kaos av klaprende vinger og føtter og klør og høylytt kvitring, alt på en gang, drar mannen en diger, diger hauk ut av esken, og i et besynderlig sammenfall mellom virkelighet og virksomhet skyller en flom av sollys over oss og gjør alt til gnistrende raseri. Hauken flakser med de stripete vingene, de spisse fingrene på de mørktuppede primærvingene skjærer gjennom luften, fjærene står rett til værs lik de strittende piggene til et irritabelt pinnsvin. To enorme øyne. Hjertet mitt gjør et byks. Hun er et drømmesyn. Et reptil. En styrtet engel. En griff fra en illustrert bok med dyrefabler. Noe skinnende og fjernt, lik synkende gull i vann. 

Om boken

Helen har fra barndommen vært besatt av hauker, samlet på gamle bøker om falkoneri og drømt om å temme sin egen. Etter sin fars død går hun inn i en sorgfase og bestemmer seg for å skaffe seg en hauk. Hun kjøper en ung hauk ved navn Mabel og tar den med seg til sin lille leilighet i Cambridge for å temme henne.

Historien om Helen og Mabel er fascinerende, og boken inneholder mye om falkoneri og dets historie. Samtidig handler den også om noe dypere, om menneskets forhold til vill natur, om bearbeiding av sorg og om forfatterskapet til T.H.White, som selv forsøkte å temme en hauk ved navn Gos.

Smakebit på Søndag: Ayla the fox – reven som sjarmerte en hel verden

“Da Silje kom hjem med Ayla den ettermiddagen, gikk hun og bar henne i et håndkle i flere timer. Frem og tilbake på stuegulvet gikk hun, bysset og nynnet på de velkjente barnesangene hun hadde lært seg som liten. Og så fikk Ayla prøve de første ustødige skrittene på gulvet. Stort og uvant for de små potene som det var, ramlet hun stadig omkull og ble fort sliten.

Da kvelden kom, fant Silje frem en gammel pakkeske som hun hadde fått på jobben. Et godt, lunt teppe oppi, og Ayla lå som en dronning. Hun likte seg der, virket som hun fant roen. Dermed regnet Silje med at det skulle gå greit gjennom den første natten også. Hun satte esken i gangen utenfor soverommet sitt, med døren på gløtt for å ha kontrollen.”

Om boken

Inneholder historien til kjendisreven Ayla, som ble kjøpt fri fra en pelsfarm av sin kommende matmor Silje Matnisdal. I boken forteller hun om hvordan det var å bo med en rev og deler informasjon om gode turer og tips til mat og helse for rever. Og selvfølgelig er boken fullpakket med nydelige bilder av den lure reven.

Ayla har 75.000 følgere på Instagram.

Denne smakebiten poster jeg i forbindelse med Fakkeltoget mot pels, den største markeringen for pelsdyr i Europa. I år deltok 8.900 mennesker i mange av Norges byer, som er ny rekord. 

4 sentrale utdrag fra The Life You Can Save

1

(…) There is both a broad and a narrow sense of self-interest. The long-running debate about whether humans are capable of genuine altruism is, in practical terms, less significant than the question of how we understand our own interests. Will we understand them narrowly, concentrating on acquiring wealth and power for ourselves? Do we think that our interests are best fulfilled by a lifestyle that displays our economic success by our ostentatious consumption of as many expensive items as possible? Or do we include among our interests the satisfactions that come from helping others? Members of the 50% League* found that their gifts gave meaning, fulfillment, and even “kicks” to what would otherwise be less-rewarding lives. Does this make their giving self-interested? If so, we need more people who are self-interested like that.

Read More »

Smakebit på Søndag: Gaza blues av Etgar Keret

Det var to unger på gravplassen din, og de kastet en tennisball på gravstøttene. Jeg trodde jeg hadde skjønt spillereglene. Hvis de traff gravstøtten til den offiseren der, ett poeng til dem. Hvis de traff gravstøtten til den soldaten der, ett poeng til gravlunden. De traff gravstøtten din, og ballen spratt fra gravstøtten og rett mot meg. Jeg tok imot. En av guttene kom usikkert mot meg. “Er du vaktmannen?” spurte han. Jeg nikket. “Får vi ballen tilbake?” Han kom enda et skritt nærmere. Jeg rakte ham ballen. Han gikk enda nærmere gravstøtten. Stirret. “Stabssersjant!” ropte han til kameraten sin, som sto et stykke unna. “Hva er stabssersjant for noe?” spurte den andre. Gutten med ballen trakk på skuldrene. “Unnskyld,” spurte han meg, “stabssersjant, er det offiser eller bare menig soldat?” “Sikkert offiser,” sa jeg. “Det er en sersjant som kommanderer staben.” “Akkurat!” Han satte i et triumferende skrik og kastet ballen i været, “Åtte-sju.” Kameraten kom løpende og ropte: “Vi har vinni over gravstøttene! Vi har vinni over gravstøttene!” Dermed ga de seg til å hoppe og skrike som om de hadde vunnet et verdensmesterskap.

Om boken

Etkar Keret har skrevet både mørke og humoristiske fortellinger om livet i Israel i dag. Boken inneholder korte noveller av Keret, og en lengre tekst av Samir El-Youssef som finner sted under den første intifadaen i Libanon.

Utdraget er fra novellen Fortau.

“Dette er forfatteren alle israelere peker på, så vel forfatterkollegaer som mannen i gata. Bøkene hans selger i vanvittige opplag, novellene filmatiseres dusinet fullt, og nylig gikk han til topps i en obskur rapport fra bokhandlerkjeden Steinmatzky: Kerets bøker er de som stjeles mest.” – Rune Isaksen, Klassekampen

3 fine utdrag om å vokse opp med skriving

1 Atonement av Ian McEwan

Her efforts received encouragement. In fact, they were welcomed as the Tallises began to understand that the baby of the family possessed a strange mind and a facility with words. The long afternoons she spent browsing through dictionary and thesaurus made for constructions that were inept, but hauntingly so: the coins a villain concealed in his pocket were ‘esoteric’, a hoodlum caught stealing a car wept in ‘shameless auto-exculpation’, the heroine on her thoroughbred stallion made a ‘cursory’ journey through the night, the king’s furrowed brow was the ‘hieroglyph’ of his displeasure.

Read More »